En ny tidsalder startet i 2020, men hva skal den hete?

En ny tidsalder startet i 2020, men hva skal den hete?

En ny tidsalder startet i 2020, men hva skal den hete?

 

 

Vi er inne i en merkelig tid, og jeg tror vi står ovenfor et tidsskifte. På ett eller annet tidspunkt, når dette vi opplever nå er over, håper jeg at vi tenker annerledes og tror annerledes. Vi står ovenfor en fiende som verken bruker våpen eller penger til undertrykkelse, makt og isolasjon. Hele verden trues nå av en liten og usynlig, men mektig virus med betydelig mer styrke enn både konger, presidenter, børser, eller terrorister og krigere. En ny tidsalder har startet, men hva skal den hete?

 

Før og etter korona

Tidsskillet er før og etter 3. verdenskrig, eller korona som den også heter. For å finne et navn på den nye tiden, må den få et innhold. Men hva er nytt? Jeg hørte for kort tid siden et foredrag av Tore Laugerund, prest i Areopagos i Bore kirke. I 1999 skrev han en betraktning til kirkemøtet; «Den åndelige lengsel i vår tid». I denne betraktningen foregrep Laugerud trolig begivenhetene for 2020. I sitt foredrag i Bore kirke fortalte han at Den individualistiske tidsalders gudsbilde er det gudsbilde hver og en selv konstruerer, gjerne sammensatt av mange elementer. Brikkolasje kalte Laugerud dette for og forklarte det med at hvert enkelt mennesker henter inspirasjon, bilder, forestillinger og erfaringer fra mange ulike sammenhenger, kulturer religioner og opplevelser, og setter det sammen til å bli sin egen abstrakte virkelighet, eller sin egne hjemmelagde gud.

Laugerud gikk enda lenger når han mente at menneskers verdensbilder ikke baseres på verken vitenskap eller fakta, men på hver enkelt sitt narrativ. At statsledere som Donald Trump kan si at noe er sant fordi han sier det, er et slikt eksempel. Altså trenger ikke noe å være basert på realisme eller objektivitet for å utgjøre et menneskes livsanskuelse. Heller trenger det ikke å kunne beskrives eller forklares, bare det gir enkeltmennesker en eller annen form for mening.

La oss ta en liten test på hvor effektivt dette er. La oss si at korona ikke er farlig, faktisk så finnes det ingen virus, og ingen har mistet livet av dette. Det hele er bare innbilning, hysteri og propaganda. De som dør, dør av andre grunner, og det er ingen grunn til panikk. Gjenta dette flere ganger for deg selv og kjenn etter om frykten forsvinner? Er du klar til å gå ut i samfunnet uten redsel nå? Hvis ikke, gjenta dette noen ganger til. Hjelper det? Det ville være interessant å finne ut hvor mange tilhengere jeg hadde fått til denne forestillingen nå, våren i 2020. Jeg tviler på spesielt god oppslutning om dette. Nå er det din tur; prøv å lage en fortelling du også, og sjekk hvor mange tilhengere du får.

 

Individualismens tid er over

Hvis mening ikke kan konstrueres gjennom forestillinger, kan vi vel si at individualismens tidsalder, eller postmodernismen om du vil, trenger en avløser. Alvoret vi står ovenfor er i ferd med å skylle over oss, uavhengig av livsanskuelse, tro eller tvil. Når verdensbildet trues globalt og spørsmålene er langt flere enn svarene, oppstår det noe nytt i de fleste av oss, nemlig lengsel etter å se inn i det ukjente, det som ligger foran. Hva kommer nå?

Når de neste månedene, kanskje året er over vil mange spørsmål ha blitt stilt, og kanskje har vi fått svar på noe. Men uansett hvor mange spørsmål vi klarer å finne svar på, og uansett hvordan vi pusler svarene sammen til et bilde, tviler jeg på at det nye bildet vil skape tilstrekkelig mening til de som har mistet sine kjære gjennom korona-pandemien. Heller ikke for de som mistet jobben, gikk konkurs, måtte selge huset, ikke klarte å berge ekteskapet gjennom krisen eller de som ofret alt for fellesskapet og likevel sitter igjen utmattet og tomme.

Postmodernismens individualistiske abstrakte livsanskuelse vil neppe være egnet fundament for en ny tidsalder. Noe nytt og annerledes må komme.

 

Den nye tidsalder startet nå!

En ny himmel og en ny jord, står det om i skriftens avsluttende kapitler. Mer himmel på jord er kirkens drivkraft i vårt lille land. Slik var det også det startet, i Guds skapelse. Skapt i Guds bilde, kan vi lese i Bibelens første bok.

En ny tidsalder har begynt nå, og dens mening kan vi ikke bestemme selv. Det har vi prøvd uten hell. Skal vi finne mening må vi se utover oss selv og vår egen evne til å finne svar og konstruere narrativer. Like lite vil våre egne individuelle byggverk av gudsbilder gi oss kraft, mot eller nytt håp.

Så hva med å se til skaperverket, på livet som hver vår på nytt skyter knopper opp av jorden, også i koronatider. Solen står opp og gir varme til både de friske og syke. Regnet drypper like mye over de som gjør gode gjerninger og de som gjør vondt mot andre. Vannet virker akkurat likt på både de som vender blikket mot Gud og de som vender han ryggen.

Kan hende er det verdt å se nærmere på skaperverket og lete etter nytt perspektiv på verden. Kanskje finner vi en skaper bak det hele, og kanskje det er mulig å bli litt kjent med skaperen? Hva vil vi da oppdage? Når mening ikke er hjelp til livsoppholdelse, og når den meningen vi har konstruert slår sprekker og ikke holder lenger, hva skal vi da bygge livet på? Kanskje Tore Laugerud skal få rett i at det er en åndelig lengsel i vår tid, han var bare litt tidlig ute når han skrev betraktningen. Når dette året er omme tror jeg det vil finnes mye lengsel i vårt samfunn, og mange rop om håp etter en ny tid, en annerledes tid.

Hvis Gud finnes, trenger vi ikke å lage gudsbilder på egenhånd. Da må det vel være langt bedre å vende blikket mot den sanne Gud, i lengsel etter å få se glimt av hvem han er og hva han kan gjøre når vi nå må kjenne på koronasmerten enten i vår egen kropp, se lidelsen hos våre nærmeste eller ta inn over oss hele verdens koronarealiteter og konsekvenser.

Vi som er så heldige å ha blitt kjent med vår Herre og Gud, både tror og vet at den tid kommer. Nå er tiden for å ta imot de mange som lengter etter gode, trøstende og oppmuntrende samtaler, lyttende ører og omtenksomme blikk, slik at den ene sanne skaperguden kan få møte den nye åndelige lengselen med å skape ny tro, nytt håp og mere kjærlighet på jord, eller mer himmel på jord, som er kirkens slogan.

Diakoniens bærebjelker; nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket har aldri vært et individuelt prosjekt, og kanskje sammenfatter det hva som menes med mer himmel på jord! Den nye tidsalder har startet, men hva skal den hete?

 

Mars 2020

Arvid Kaspersen

 


Del denne artikkel på e-post