Pilegrimsvandring til Røldal
Å gå pilegrim er en ny vei for meg. Jeg hadde drømt om å gå i Spania på veien til Santiago i fjor vår, men korona satte en stopper for det. Så dukket tilbudet fra Utstein Pilegrimsgård opp: En reise fra Stavanger Domkirke til Røldal stavkirke, vandring, buss og båt med flere stopp i kirker langs veien. Spent møtte jeg fram utenfor Domkirken sammen med 20 andre, usikker på om dette var noe for meg eller ikke. Hva sitter jeg igjen med nå, et halvt år senere?
Å møte Gud i naturen
Å gå ute, i stillhet eller i samtale med andre, det må bare oppleves. Trær, blomster, fugler og innsekter, landskap og fjell, sol og skyer – alt blir forsterket når jeg har god tid og går over flere dager. Plutselig legger jeg merke til ting jeg ikke har sett før. Og noen ganger blir veien et bilde på livet jeg lever. For meg var vandringen også spesiell fordi den var så nært knyttet til sorg over å ha mistet ektefelle og usikkerhet på framtiden. Så fikk jeg gå der, sammen med halvkjente og ukjente, å være underveis med mitt eget liv.
Vi hadde en lang vandring på siste etappen over Suldalsskaret til Røldal – 5 timer, der vi trasket halvparten av veien i en ½ meter med snø og sludd. Hvitt og kaldt! Og plutselig ser jeg en fra turfølget sette seg på baken og aker nedover fjellsiden – spontant slår jeg følge og latteren brer seg i følget. På veien ned erstattes snøen av irrgrønn mose og blåbærlyng mens stien snor seg langs en bekk mellom hvite bjørkestammer. Kontrasten var så intens, den sitter ennå i kroppen.
Gamle kirker
Jeg er ikke spesielt glad i gamle kirkebygg og kirkebygghistorie. Derfor var jeg litt skeptisk til alle stoppene vi skulle ha underveis med en kort historiefortelling fra hvert sted. For andre var dette høydepunktet.
Men plutselig blir jeg fanget inn av glassmaleriet i Sørbø kirke. Det er som om bildet av Jesus snakker til meg: «Jeg ser hvor lite du har lyst å gå inn i alle disse gamle kirkene som ikke er tilrettelagt for barn og unge, og familiearbeid. Du trenger ikke å være prest og menighetsbygger nå. Jeg ser deg, Oddbjørn, du er mitt barn og min venn.»
Vi har en spesiell utfordring vi som enten jobber i kirken eller er engasjert i mange aktiviteter, å la Gud få møte oss uten rollene, uten alle behov som skal fylles eller visjoner som skal løftes fram. Samtidig liker jeg humoren i hvordan Gud av og til snur ting på hodet, og får meg til å smile av fordommene og preferansene mine.
Okei Gud, har du mer på lager i samme leia? En tanke slo inn – kanskje Gud vil møte meg ved krusifikset i Røldal stavkirke? Kanskje Gud vil helbrede meg? Men for hva? I mange århundrer har nettopp lidelse og smerte ledet mange pilegrimmer på veien til Røldal, i håp om å bli helbredet ved krusifikset.
Jeg salver føttene dine
Sålen på fjellskoene mine løsnet på vandringen i snøen, og det ble plutselig ekstra fokus på beina mine. For å gjøre en lang historie kort, så endte jeg opp med å gå barføtt inn i Røldal stavkirke. Stilte meg under krusifikset og spurte to av lederne om de kunne salve beina mine. Jeg hadde ingen konkret tanke på hva det skulle bety, annet enn at det kjentes riktig å gjøre det. Så tegnet de et kors med olje på begge beina mine og bad en bønn om at Gud måtte gå med meg på veien.
Et par uker senere slo tanken ned i meg: «Jeg har helbredet deg fra frykten for å gå videre i livet. Jeg har salvet dine føtter for at du skal ta et nytt skritt.» Og for meg er det blitt veldig konkret gjennom ny kjæreste og nå ektefelle, og ny tjeneste på Vea.
Til slutt, trenger alle å oppleve så mye på en pilegrimsvandring? Nei, jeg tror de fleste blir skuffet hvis de kommer til en vandring med for mange forventninger. Å gå pilegrim handler om å sette av tiden og å være åpen for det som skjer – ny kunnskap, sosialt fellesskap, et møte med Gud i naturen, i stillheten, i tidebønnene og i kirkebyggene.
Som en har sagt: «Den som på forhånd vet hvor veien fører henne, føres ikke langt»
Hilsen Oddbjørn Stangeland